Mine tanker om iPhone X

Apple omtaler iPhone X som fremtidens ankomst, og det er noe med telefonen som gjør at jeg kjøper den beskrivelsen. Mobilen kan skilte med tidenes kraftigste smarttelefon-chip, A11 Bionic, men likevel er det selve det visuelle uttrykket, og det at jeg som bruker blir satt i fokus, som drar meg inn i en fremtidig æra jeg trives i.

Først og fremst lar jeg meg besnære av to ting: Hele telefonen er ren skjerm og den kjenner meg igjen.

Når jeg betjener telefonen, er den praktisk talt ingenting annet enn skjerm. Glasset i den 5,8 tommers Super Retina-skjermen er visstnok det sterkeste noen smarttelefon har hatt, og er både vann- og støvbestandig. Likevel føles det som å holde i et lite stykke fremtidsfabel: Jeg ville ikke blitt forundret om det plutselig steg et hologram opp av mobilen.

Det gjør det altså ikke, men til gjengjeld bruker iPhone X ansiktsgjenkjenning som kodenøkkel. Litt overraskende kjennes det trygt at identiteten min er det som trengs for å låse opp telefonen. Også detaljer som at mobilen gjenskaper ansiktsuttrykket mitt i emojis, eller at den kommer med utmerkete portrettmoduser i kameraet, forsterker følelsen av at det er noe helt spesielt mellom meg og den. Det føles som det er et forhold som kommer til å vare.